gerdinstang - ikke bare nonsens

Jeg tenkte at det kanskje var på plass med et aldri så lite innlegg igjen. Jeg har tenkt på det en ganske lang tid også - jeg har bare ikke fått fingeren ut og faktisk gjort noe med det. Tiden har blitt flittig brukt til helt andre ting. Et av de siste innleggene mine dreide seg om min vaklende tro på kjærligheten. Dette kan ha noe med et forhold som gikk i vasken i begynnelsen av året. Hvorfor det ble som det ble, er ikke noe jeg har planer om å gå i detaljer rundt. Det endte ihvertfall med at jeg sverget i mitt stille sinn at jeg ikke skulle bli forelsket på lenge, og langt ifra bli noens kjæreste! Ihvertfall ikke før det kom engler, enhjørninger, regnbuer og hjerter utav rompa mi.

Det gikk godt og vel seks måneder, så ble jeg selvsagt begge deler. De fleste forstår kanskje hvorfor dette er selvsagt. Det sier seg jo selv at når en er ensom og så gjerne vil finne noen, biter realiteten deg i bakenden og ønsket forblir en drøm. Uansett hvor flittig du leter, dater eller søker etter din andre halvdel, så forblir den borte. Når du gir opp søket, ligger plutselig halve verden for dine føtter. Samme kan også gjelde dersom en er i et forhold. Du har gjerne gått singel i 2 år uten noen som helst form for oppmerksomhet, men når du endelig er i midten av et forhold rennes døren din ned av friere. Livets sursøte ironi.

Slenger med et bilde (som er tatt helt ut av sammenhengen), siden jeg er så dårlig med det.

Når sant skal sies, lå ikke halve verden for mine føtter, ei heller kjæresten min (merkelig hvor tilfredstillende det er å kunne skrive kjæresten min). Det hele var igrunnen en stor porsjon flaks, og det kom egentlig ganske overraskende på meg. Dette var selvsagt et menneske jeg har følt meg tiltrukket av, et menneske som har fått meg til å rødme og det har vært perioder der jeg kan sverge på at hjernekapasiteten min har vært nærmere 0. Den har selvklart steget betraktelig etter å ha forlatt åstedet, men hva er vitsen med det når en innser at den har vært borte, og du har vært en stammende, rødmende klump av et menneske.

Årsaken til at det kom som en overraskelse på meg, var at jeg ikke hadde noen forutsetninger for å tro at det skulle gå så bra som det faktisk gjorde. Jeg så for meg en lang date- og bli kjent-periode, og kanskje vi i beste fall ville like hverandre godt nok til å bli venner. Det var ikke følelsene mine noe videre interessert i. Alle tanker om å ta det langsomt, all frykt for at ting skal gå galt - borte. Som ved et trylleslag.

Igjen sitter et bablende, rødmende - men lykkelig og forelsket menneske.  

Ikke spør meg hvordan jeg fant frem til denne sangen, for et er i seg selv et mysterium. Plutselig var den bare der. Og jeg kan me hånden på hjertet si at dette er en av de vakreste sangene jeg har hørt i mitt liv! Den rører så sterkt ved meg at jeg kan kjenne hårene på hodet reise seg.

Jeg husker ikke lenger når eller hvorfor jeg mistet troen på den store kjærligheten. Mest sannsynligvis fordi jeg lærte en lekse en gang, at når noe er for godt til å være sant, så er det faktisk det. Det triste oppi det hele må være faktum at selv om jeg ikke lenger har tro på den store kjærligheten, sjelevenner, eller hva en velger å kalle det, har jeg fortsatt håp om at jeg tar feil. At jeg en morgen våkner og innser at den er ekte, og ikke bare en fantasi som en opplever på film.

Jeg vil oppleve fingrer gjennom håret, følelsen av å være en når en er to. Jeg er kanskje en skeptiker uten like, og negativ som få. Erfaringen jeg har gjort meg her i livet er at realiteten som regel suger. Derfor finner jeg det mer givende å lese, drømme eller miste meg selv i en god film. Der hvor fortsatt alt er mulig, hvor perspektivene er enklere å få øye på. Der hvor håpet, kjærligheten og vennskapet eksisterer og hvor fantasien ikke setter grenser.

Jeg må bare avbryte meg selv midt i innlegget her, og konstantere at det er adskillige spørsmål som har lagt seg foran meg i denne perioden av livet mitt. Det jeg egentlig har kommet frem til er at det ikke spiller en rolle om jeg tror på den store kjærligheten eller ikke. Dersom jeg opplever den, er det fint, men dersom jeg ikke gjør kan jeg ikke påstå at jeg ikke har opplevd kjærlighet og store øyeblikk i livet mitt som har gjort livet adskillig mer innholdsrikt enn hva det kunne ha vært. Og hvordan kan jeg påstå at jeg ikke allerede har opplevet den store kjærligheten dersom jeg ikke er helt sikker på hva det er.

Jeg kan se på meg selv som en pessimist, men sakens kjerne er nok den at jeg faktisk ikke er det. Da hadde jeg ikke tatt sjansen på ny og på ny og på ny. Og selv om det gjerne er jeg som hopper av når hjertet blir for varmt, legger jeg fortsatt hjertet mitt ut for hogst. Så kanskje jeg skal begynne å anse meg selv som modig, selv om jeg er feig. Som tøff, selv om jeg er redd. Kanskje jeg har sprunget med halen mellom beina mer enn jeg burde, men tingen er jo den at jeg egentlig aldri har gitt opp. Da hadde jeg ikke vært her jeg er i dag.

Iløpet av livet mitt har jeg såret andre, blitt såret av andre, tråkket på tærne til noen, blitt tråkket på, jeg har tatt feil valg, sett på at andre tar feil valg, jeg har løyet, blitt løyet til, jeg har brukt og blitt brukt. Men når alt kommer til stykket er det erfaringer som jeg tror de fleste opplever på et eller annet tidspunkt i livet. Og istedet for å dvele over hvordan ting kunne ha blitt, er det kanskje viktigere å spenne fast setebeltet og ta tingene som de kommer.

Kanskje jeg ender opp alene når jeg er åtti. Men jeg vil heller være alene når jeg er alene, enn å ende opp alene sammen med noen andre. Og helt ærlig anser jeg meg utrolig heldig fordi jeg har møtt mange fantastiske mennesker!

Siden jeg er syk, pådrar jeg meg retten til å ligge i sengen, spise sjokolade og se dramaserier (innimellom pensumlesing, såklart). Vanligvis er ikke drama den rette sjangeren for meg, men når en er syk blir en gjerne litt mer kjærlighetssyk og følsom enn ellers. Jeg har faktisk gått så langt at jeg fant frem gode, gamle Dawsons Creek, og etter en sesong skjønte jeg veldig godt hvorfor jeg vanligvis ikke ser slike serier. Å måtte erge seg igjennom 13 episoder for å endelig få se noen kysse, er ganske.. patetisk. Etter første sesong skippet jeg til siste episode i siste sesong, bare for å få pinselen overstått. Vet ikke om jeg skal le eller grine når jeg tar meg selv i å glise som en fjorten år gammel jente etter et heftig tv-kyss.

Påsken er endelig over, og her ligger jeg. På det ene nattbordet står snytepapiret, på det andre står otrivinen. Otrivinen står der og ler av meg! Nesespray er en av de tingene som samler seg opp hjemme hos meg. Jeg tar nemlig aldri med meg en hjemmefra når jeg trenger den, og ender bestandig opp med å kjøpe en ny. Vel, denne gangen ser det ut til at alle sammen har forduftet. Bortsett fra denne ene, som selvfølgelig er for barn! Det vil si at den er uten konserveringsmiddel, mindre farlig og langt ifra like effektiv. All min frustrasjon er rettet mot denne lille dingsen!

Klarte endelig å dra meg ned på butikken i dag, følte det ble for flaut å bestille enda en pizza fra dolly. Kjøleskapet har bestått av en flaske ketchup, løk og sylteagurk. Fryseboksen inneholder en frossen ostekake. Derfor har jeg bare spist graps de siste to dagene, og siden jeg har vært for slakk til å komme meg utenfor døra, har maten kommet hjem til meg i form av en firkantet gul eske. Men i dag har jeg endelig fått i meg etterlengtede c-vitaminer i form av juice, jordbær og mango.

Det er ikke lett å lese til eksamen når hodet føles vakuumpakket. Det føles som om jeg har en lufttett hjelm over hodet. Ørene er tette, nesa er tett, halsen er tett og øynene renner. Kanskje litt mer enn nødvendig etter en kraftig overdose dramatikk. Heh, ble en høy sytefaktor her, men egentlig har jeg det ganske så fint altså. Og i morgen blir alt så mye bedre, nå har jeg jo fått i meg c-vitaminer.

La meg aller første bare få konstantert at jeg ikke, på noen måte, er for kvinneundertrykking eller undertrykking av noe slag. Jeg ønsker at alle mennesker skal få muligheten til å kunne velge sin egen vei uten at noen setter begrensinger eller hinder foran dem. Jeg håper for alle mennesker at de får friheten til å kunne velge sin egen framtid og kunne stå for sine egne meninger.

Derfor stiller jeg et stort spørsmål ved burqa-forbudet. I en idyllisk verden hadde ikke dette vært et steg som ville vært nødvendig. Men verden er ikke idyllisk. Og kulturene er ikke like. Det er veldig store forskjeller i verden. Selv om vi innbiller oss at vi ligger foran andre kulturer, kan vi påstå at vi er helt frie for ytre påvirkningskrefter? Kan du si at du alltid baserer dine valg på grunnlag av egen oppfatning og ytringsfrihet? Da vil jeg gå så langt og påstå at du tar feil. Vi føler oss kanskje frie, men vi har et langt stykke å gå før vi virkelig er det.

Og helt ærlig, dersom du er i et forhold og får råd av en som er singel, hvor seriøst tar du det da? Derfor stiller jeg spørsmålet, er det riktig av noen på utsiden å komme med formaninger om hvordan ting bør være på innsiden? Er det riktig at vi reiser oss - vi som har hatt større muligheter til ytringsfrihet og utfoldelse- og protesterer mot klesbruket til mennesker i en helt annen del av verden?

Jeg sitter med et inntrykk av at flere islamske steder i verden ser på "ville" vesten med stor forundring og svære måpende munner. Mange mener at vår utfoldelse har gått for langt, at vi ikke lenger setter grenser og at vi begynner å få manglende respekt. Hvordan tar vi disse påstandene? Vi fnyser av dem. Samtidig forventer vi at mennesker med andre synspunkter enn oss skal adoptere våre meninger. Blir ikke dette veldig dobbelmoralsk?

Og sett fra den andre siden, hvordan føles det egentlig når noen med et totalt ulikt utgangspunkt enn deg selv forteller hva som er riktig? Selv om det er ment som et puff i riktig retning; en hjelp til selvhjelp og starten på veien til kvinnefrigjørelse, kan jeg forstå at det oppfattes som rasisme. Fordi oppfordringen kommer ikke innad, den kommer utenfra. Fra noen som egentlig ikke forstår hvorfor dette utføres i praksis. Det oppfattes som en provokasjon og et forbud. Og er det ikke netopp det burqa oppfattes som av oss? Skal en bruke stein til å knuse stein?

Jeg tror effekten av forbudet hadde vært større om den hadde kommet innenfra. Dersom en islamsk kvinne hadde kastet burqaen og reist seg opp. Dersom det hadde skjedd i oppfordrelse fra det islamske folk. For hva skjer nå med kvinner som vanligvis bruker burqa utendørs? Hva er mest sannsynlig? At de kaster burqaen eller at de begynner å oppholde seg minst mulig utendørs? Ute av synet, ute av sinn? Er det virkelig det verden vil oppnå?

Vi vet ikke hva som skjuler seg under sløret, men vet vi egentlig noe mer om hva som skjuler seg innforbi verdens mangfoldige hushold? Hvordan kan en hjelpe mennesker som ikke lenger har mulighet til å komme seg utav huset? Jeg spør deg, hva mener du er riktig?

I mangel på fungerende hjernekapasitet bruker jeg en strofe fra sangen som svirrer rundt inni hodet mitt om dagen som overskrift. Katten min er på vei oppi kurven med rene klær for å legge seg, og jeg gidder ikke engang gå å jage ham ut derfra. Hvis han bæsjer der, hører nok hele Norge ramaskriket mitt!

Ellers skjer det svært lite nytt i livet mitt. Jeg smiler mer om dagene enn hva jeg har gjort hittil, men det er i grunnen ingen spesiell årsak bak det. Kanskje det er sola som gjør det.

Visste du forresten at det bare lever to ulike arter av alligatorer i dag? Og at alligatorhunnen tar seg av avkommet til det er to år? Favorittmaten er blant annet skilpadder. Jeg lurer på om de tar av skallet først...?

Gud, for en heftig helg! Var ute en tur på byen med ei god venninne på fredagen. Det ble en "på sparket" tur, og med stor suksess! Hadde det så morsomt at kvelden kunne vart lenger for min del. Da jeg våknet på lørdagsmorgen var hjernen på vei ut av hodet, men opp måtte jeg! Jeg hadde jo et fly jeg skulle nå. Flyturen til Oslo gikk kjempegreit. Jeg er veldig glad i å fly, det føles så godt å være på vei til noe spennende. Når jeg ankom Oslo var det som å komme til en annen verden, for der var det skikkelig vår! Jakken kunne rett og slett kastes ned i bagen.

Hotellet var helt ok, det gikk litt treigt med innskjekkinga, så den etterlengtete turen i senga og dusjen var kortere enn ønsket. Bøtta nedpå en og en halv flaske vin på førtifem minutter, også bar det ut i store Osloby og ned på Spektrum. Der venta Kaizers Orchestra, og de gjennomførte en knakende bra konsert. Jeg var alene mesteparten av tiden, noe som resulterte i litt mer vin. Etterpå gikk jeg rett og slett og la meg.

Og det var jeg glad for når jeg satt på toget hjem i dag og var litt mindre fyllesyk enn hva som hadde vært forventet. Jeg har visst fødselsdag i dag, og jeg har vel regelrett sovet gjennom mesteparten av dagen på den lange togturen hjem. Jeg kom inn døren for en time siden, og jeg er utrolig klar for senga nå!

Jeg har ihvertfall hatt en veldig fin helg, og håper at dere har hatt det samme!

Tune in again!

I dag skulle være den store ryddedagen. Helt til jeg kjente Hr. Migrene komme snikende, og jeg måtte klabbe to migrenemedisiner i kjeften. Ble helt nummen i ansiktet, og måtte legge meg klokken åtte. Nå er det hele heldigvis over, og jeg er våken. Jeg trodde klokken var nærmere seks eller tre når jeg våknet, men den gang ei. Klokken var bare kvart på tolv.. Men jeg skal ikke være våken nå, nå skal jeg jo sove!

Og hva er vel bedre enn å ligge å irritere seg over ting når en ikke får sove... I starten var jeg mest irritert på meg selv, men nå er det rettet mot sangen til Bruno Mars, Grenade. Noen finner den kanskje fengende, men det er en teit sang. Nå spinner den rundt i hodet mitt, og slipper ikke ut! Det som irriterer meg mest med denne sangen, er at den er så inni granskauen suppete.

Jeg mener, han har jo et temmelig groteskt bilde av kjærlighet. Frasen "jeg ville dødd for deg" er rimelig enkel å si, og kanskje en mener det noen ganger. Men hvor sannsynlig er det? Er det ikke bedre å love noe som er mer sannsynlig og som sikkert kommer til å skje? Er det ikke bedre å love å elske noen selv om en er sint? Eller love å gi en klem en dag du trenger det? Du trenger vel ikke love å kaste hodet ditt på en kniv eller fange en granat i kjeften for å bevise din kjærlighet? Selvfølgelig skjønner jeg at teksten er metaforisk; jeg elsker deg så høyt at jeg kunne gjort alt for deg. Men kunne du egentlig det? Det er enkelt å si, men når det kommer til stykket er det ikke sikkert at du ville gjort det alikevel. Og det blir i grunnen meningsløse ord.

Og betyr det egentlig noe om du har øynene åpne eller lukket under det første kysset? Kanskje noe liker å se når de kysser? Mennesker er forskjellige og har ulike preferanser. Hvordan kan en påstå at en som kysser med åpne øyne ikke elsker på lik linje med en som kysser med lukkede øyne? Og hvordan kan en vite at personen en kysser har øynene åpne om en ikke har dem åpne selv? Itillegg høres han ut som en fireåring som ikke får mer is når han synger den strofen.

Jeg kan like romantikk, men jeg ser ærligtalt ikke romantikken i sangteksten. Det blir for glorete, for uvirkelig og for sytete for min del. Hele teksten er så overdramatisk, det blir rett og slett for mye for meg. Dessuten skal en ikke måtte love i øst og vest for at andre skal forstå at en bryr seg. Når alt kommer til stykket, kan en ikke se slike ting før det virkelig gjelder. Jeg føler sangen setter en jævla høy liste over hva som forventes av kjærlighet. Skal jeg måtte fortelle den jeg elsker at jeg ville svelget barberblader for ham, eller revet hjertet mitt ut med roten? Det blir for drøyt. Desutten kan man ikke engang si for sikkert at en kommer til å være med noen for alltid, for det kan man oppriktigtalt ikke vite. En kan tro og håpe, men mennesker forandrer seg hver eneste dag. Det er ulike hendelser som skjer, som vi blir preget av, og alt vi egentlig kan gjøre er å være her og nå.

Jeg vil ikke at noen skal føle at de må kaste seg foran et tog eller over et knivblad for at jeg skal forstå at de elsker meg. Det får da være måte på kravstor! Men jeg hadde nok satt pris på om den jeg engang blir sammen med hadde byttet sokker, eller spylt ned i toalettet etter seg. Billedlig sett er kanskje ikke metaforen like sterk, men langt mer troverdig...

En liten gave er bedre enn et stort løfte.

"If you need me, Neil and Me will be hanging out with the Dream KIng. Neil says "hi", by the way..."